Hva skjer med de norske MMA-håpene?




Helgen var preget av nok et tap for en av våre største stjerner. De siste ukene har både Marthin Hamlet, Kenneth Bergh og Håkon Foss tapt sine respektive MMA-kamper. Hvordan skal man nå toppen nå?


Da Marthin Hamlet for flere år siden meldte sin overgang fra bryting til MMA var både meg selv og en hel del andre i MMA-miljøet helt klart spent. Et av Norges beste brytertalenter skulle gå over til MMA, og potensialet til å bli en av Norges beste fightere var absolutt der. MMA-karrieren begynte også veldig lovende med seier i sine første 5 kamper. Det er ingen ting å kimse av enda noen av motstanderne var så som så. Videre gikk det litt opp og ned med blandede resultater. Når man er en bryter av Hamlet sitt kaliber ser det heller ikke bra ut når man blir choket ut to ganger på et år. Bryting skulle være hans store fordel. Begge tapene hvor han ble kvelt ut var riktig nok mot to meget kapable submission fightere.


Men Hamlet er ikke den eneste. Både Kenneth Bergh og Håkon «døden» Foss tapte sine kamper forrige helg. Sistnevnte la opp etter tapet. Kenneth som er en fanfavoritt av mange har fått mye medlidenhet ved å ikke ha hellet på sin side. Dette i form av kamper som blir kansellert og noe useriøse motstandere som ikke møter opp osv. Det er heller ikke gunstig at de motstanderne han vinner mot er så dårlig kaliber at han selv virker skuffa av å slå dem. Eksempel forrige seieren hans mot Felix Poliandis. Likevel har han hatt flere muligheter til å bevise hva han er god for. Både ved å kunne ha vunnet inngangsbillett til Ultimate Fighter samt kampen i helgen. Ser man bort ifra tapet i helgen er Bergh sin record nærmest drømmen selv med hele 9 seiere. Så hva skal til for at de norske håpene våres endelig slår igjennom?

Meningene om hvorfor det ikke fungerer er mange. Flere påstår at mer trening på internasjonalt nivå er nødvendig. Kanskje er det også det. Det er ingen hemmelighet at gutta på Frontline er det ypperste og beste vi har i norsk MMA. Det er mange positive sider at de beste samles under samme tak, men det finnes også utfordringer. Utfordringen er at det blir et kameratskap og kontinuitet i arbeidet som utføres. Ikke misforstå. Både treningsmengden, kvaliteten og seriøsiteten er på så høyt nivå som det kommer i vårt langstrakte land. Men er dette alltid nok? Jeg er helt sikker på at Jack Hermansson tar med seg mye internasjonal erfaring han har opparbeidet seg i UFC til de andre på gymmet, men når man hele tiden trener sammen blir det etter hvert forutsigbart og repetitivt enda man ikke føler det selv. Jeg vil også tørre å påstå at Norge har en litt egen sær kultur hvor man ofte stenger input fra fremmede eller utenforstående vekk med en gang det inntreffer. Bare dette innlegget vil få mange profilerte mennesker innenfor det norske MMA-miljøet til å reagere. (Og kjenner jeg historien rett får jeg også noen spenstige meldinger i innboksen).


Jeg husker MMAblogg sitt aller første innlegg for mange år siden som omhandlet utfordringene rundt Emil Meek og hva som burde gjøres for at han skulle nå toppen. Dette ble slaktet sønder og sammen med påstander om at man ikke visste hva man snakket om. Dette uten noen informasjon om undertegnedes bakgrunn og kunnskapsnivå. Man snakker kritisk om norsk MMA og hva som måtte gjøres, da ble man fort upopulær. (mye som ble sagt viste seg i ettertid å være rett). Her ligger nok også litt av utfordringen til norsk MMA. Er det kanskje et lite snev av arroganse?

Det er mye positivt med at MMA har eksplodert i Norge de siste årene. For 10 år siden var det knapt vanlig at en nordmann visste hva MMA betydde, men nå er det dagligdags å møte et titalls kjepphøye ungdommer hver gang man er på byen som både vet hvem Conor McGregor er, samt at dem er halvveis Jiu Jitsu eksperter selv. Interesse for en sport er i hovedsak en veldig god ting. Jeg er glad over at flere og flere fanger interessen for MMA, men kanskje har det også sine negative sider dessverre. Selv har jeg mistet litt piffen av å skrive om MMA da meningene begynner å bli så mange. Det er også enormt mange som har blitt eksperter over natten og utaler seg på et nivå som ikke helt står i stil med kunnskapen dem sitter på. Det hjelper heller ikke med alt tullet som oppstår om dagen med crossover kamper mellom MMA og boksing. La oss understreke med en gang at MMA og boksing er to forskjellige sporter. Ja det hjelper å ha kunnskap fra MMA om man skal bokse eller visa-versa, men fordelen kan også være like stor ulempe av og til.


Men tilbake til Norsk-MMA. Hva skal til for å endre holdninger og ikke minst prestasjonene ute i Europa? Kanskje er vi som vanlig litt naive. Det har vi godt historikk her til lands på tvers av mange sporter. Det er noe pinlig til tider når norske kommentatorer alltid roper «Dette var uflaks» når en norsk utøver taper. Eller når en mostander treffer en norsk utøver og kommentarene blir «Den traff så vidt», men når en norsk utøver gjengjelder tjenesten med et enda svakere slag er det en «powerbomb uten like, og motstanderen bør være rystet nå».

Jeg er veldig for patriotisme samt det å støtte våre egne, men det er en forskjell på patriotisme og realitetsorientering med konstruktive tilbakemeldinger. Kanskje må vi noen ganger si «Dette var ikke bra nok, do it over again».


Til slutt vil jeg poengtere at det er ingen ting som hadde gledet meg mer enn om norske utøvere slår skikkelig igjennom og helst havner i UFC til slutt. Det er sunt for sporten, og ikke minst lovverket vi prøver å endre. Respekten er stor for samtlige norske utøvere som tar steget og setter foten inn i buret.

Recent Posts